Bjørn's tur og bildeblogg: 2013

I dag var en kjempflott søndag, så Mette og jeg bestemte oss for å ta en kjøretur. Vi tok med oss Sandra ok vårt nye kamera, og satte kursen mot Notodden og Heddal Stavkirke.
Underveis stoppet vi på Valebø brygge for og nyte litt av den flotte Norsjø.

Valebø brygge

Norsjø. Sørover fra Valebø brygge

Norsjø. Nordover fra Valebø brygge

Neste stopp var ved Heddal Stavkirke som ligger noen få kilometer fra Notodden sentrum, langs E-134 i retning Haugesund.
Kirken er antatt bygd i første halvdel av 1200-tallet. Rester av eldre byggemateriale, påvist ved dendrokronologiske undersøkelser, gjør at man antar at det kan ha vært en eldre kirke på stedet.
Konstruksjonen er en trearmet korskirke og er den største gjenværende stavkirken. Etter reformasjonen var kirken i en ganske dårlig forfatning og ble restaurert i perioden 1849–1851. Arbeidene som ble gjort medførte at en ny restaurering var nødvendig på 1950-tallet.

Det finnes et artig sagn om hvordan kirken ble bygd.

Sagnet forteller at fem bønder i Heddal slo seg sammen om å reise kirken. En dag traff en av dem, Raud Rygi, en ukjent mann som var villig til å bygge kirken, men bare om han fikk oppfylt en av tre ting; Raud Rygi måtte enten skaffe sol og måne ned fra himmelen, la sitt hjerteblod renne eller gjette navnet på den fremmede. Det siste mente Raud han skulle ha god tid til å greie, og så gikk han med på avtalen. Men Raud fikk liten tid på seg til å løse gåten. Alt første natta var alle materialene på plass, den andre natta reiste spiret seg og tredje dagen ville kirka stå ferdig. I redsel for livet gikk Raud over jordene sine og grunna over navnet til denne fremmede. Da han var kommet i nærheten av Svintruberget (som man ser sør-øst for kirken), hørte han en vakker og sterk sang inne fra fjellet:

"Hys, hys vesle båne, imorgo kjem Finn med måne, sol og kristenhjarte ei skåne til moro og leiker for båne".

Dermed var gåten løst. Byggmesteren var trollet Finn og han bodde i Svintruberget. Slik berget Raud Rygi livet, og Heddal fikk sin kirke. Men Finn kunne ikke tåle klangen fra kirkeklokkene og derfor flyttet han senere til fjellet Himingen.

Sandra & Mette koser seg i sola.

Vi bestemte oss så for og ta turen videre nordover mot Rjukan, for os se litt på områdene rundt "Tungtvannaksjonen". Vi stoppet først på Mæl Brygge, hvor tungtvannet ble transportert med jernbanefergen D/F «Hydro» over Tinnsjøen.

Etter den vellykkede aksjonen mot fabrikken, startet tyskerene opp igjen produsjonen av tungtvann. De allierte prøvde da først og bombe, men dette var veldig misslykket da minst 600 av de totalt 711 bombene bommet på målet.

Motstandsfolk fra hjemmefronten klarte da og plassere en tidsinnstilt bombe på fergen. 14 nordmenn og fire tyskere omkom i senkingen av D/F «Hydro».

Etter en liten pause her helt i nordenden av Tinnsjø tok vi turen opp til Vemork, hvor en av andre verdenskrigs viktigste og mest vellykede sabotasjeaksjoner.

Tungtvannsaksjonen er en av de mest berømte sabotasjeaksjoner under den annen verdenskrig. Den viste bl.a. hvordan målrettet sabotasje skåner sivilbefolkningen, sammenlignet med flyangrep. Blant deltagerne var Jens Anton Poulsson, Knut Magne Haugland, Claus Helberg, Arne Kjelstrup, Joachim Rønneberg, Knut Haukelid, Kasper Idland, Fredrik Kayser, Hans Storhaug og Birger Strømsheim.

Den britiske overkommandoen var klar over at Grouse hadde overlevd, og besluttet å bygge videre på denne gruppen ved å sende inn seks nye norske fallskjermsoldater. Disse landet i fallskjerm på Hardangervidda i februar 1943. De slo seg sammen med Grouse. Natt til 28. februar 1943 tok ni av dem seg fram til Våer, forserte juvet med den islagte elva Måna, og tok seg fram til fabrikken langs jernbanesporet, et område som ikke var minelagt. Mens dekningspartiet holdt vakt, trengte sprengningspartiet inn i tungtvannsanlegget og sprengte tungtvannscellene. 900 kg tungtvann (inklusive produksjonstap) ble ødelagt. De to som hadde blitt igjen i fjellet kunne da gi beskjed til ledelsen i London om at oppdraget var svært vellykket. Forpartiet ble igjen på vidda, mens sprengningspartiet gikk på ski til Sverige. Aksjonen ble gjennomført uten at de sabotørene løsnet skudd

Etter litt historie, gikk turen opp til "taket av Telemark", nemmelig Gaustatoppen. Eller det vil si, så langt opp bilen tok oss. Vi var ikke kledd for en tur helt til toppen, og siden toppen lå innhyllet i skydekke fant, var det heller ikke interresant og ta toget/heisen opp for å se på utsikten. Men vi stoppet ved Heddersvatn(ca 1200 moh) for litt frisk fjellluft.

Fra Gaustatoppen har man Norges største utsikt, målt etter areal. Under ideelle forhold har en utsikt over et område på 60 000 km², noe som tilsvarer nesten en sjettedel av fastlands-Norges areal. Til sammenligning dekker Danmark ca. 43 000 km². Ser man Gaustatoppen fra nord ser man en nesten 1000 meters kjegle ruve over Hardangervidda.

Gaustatoppen ruger 1883 meter over havet.

Under en vitenskapelig ekspedisjon til Telemark i august 1810 ble Gaustatoppen besteget for første gang av av geolog Jens Esmark og botaniker Christen Smith. Det var på den tiden spørsmål om Gausta var Norges høyeste fjell, så et viktig formål var å få høyden oppmålt. Esmark fant ut at Gaustatoppen var lavere enn Snøhetta (dette var før fjellene i Jotunheimen var oppmålt), og derved ikke Norges høyeste fjell. Det som imidlertid skulle bli viktig for Norge var Esmarks måling av høyden av Rjukanfossens frie vertikale fall. Han skriver: "Dette Fossefald er det høieste af alle bekjendte Fossefald, ikke alene i Europa, men endog i hele Verden."

Til slutt gikk turen ned på "solsiden" av gaustatoppen til Tuddal, og en god og etterlengtet middag på Cafeen til Bøen Camping. Etter middagen var intatt og kaffekoppen fylt opp, var vi klare for den 10 mil lange turen hjem. Totalt tilbakela vi nesten 30 mil denne dagen. Det blei noen timer i bilen, men det var vel verdt det.